Kunsten å ta bilder...

Hei alle sammen :)

 

Da jeg begynte å fotografere for to år siden hadde jeg som alle andre lite peiling på det meste innen faget. Men en plass måtte jeg starte. Jeg tok litt bilder ute i naturen, og de som jeg selv syns var fine la jeg ut på facebook for å se om jeg fikk respons. Å det gjorde jeg. Mange likte bildene jeg la ut, og jeg fikk lyst til å fotografere enda mer.

 

Etterhvert stagnerte jeg og kjente at jeg trengte mer informasjon om kameraets funksjon, det nyttet liksom ikke å bare bruke Auto og knipse i vei, jeg fikk ikke de bildene jeg ville ha. Jeg meldte meg da på et grunnleggende fotokurs i Tromsø for å få profesjonell undervisning. Kurset ble ikke fullført pga. at det ble for langt å pendle, men på de samlingene jeg deltok på så lærte jeg veldig mye.

 

 Jeg fortsatte hobbyen med ny kunnskap og fikk tak i modeller som jeg prøvde ulike teknikker på. Dette var nødvendig for at jeg skulle kunne utvikle meg som fotograf. Det tok ikke lang tid før jeg forstod at det er portrett fotograf jeg vil bli. Det er så fantastisk å fotografere mennesker fordi jeg liker at alle er forskjellige, men alikevel så like. Man kan uttrykke så mye med foto; sårbarhet, glede, sinne, trygghet og rett og slett hvor fantastisk det er å være menneske.

 

Etterhvert trengte jeg enda mer kunnskap så jeg kjøpte meg bøker og nytt utstyr. Jeg har brukt uttallige timer på nettet å lest alt jeg har kommet over som dreier seg om foto. Jeg har vert på hjemmesidene til titalls fotografer, studert bildene demmes, annalysert de, sett på poseringer, lyssetting, komposisjon osv, osv.... Alt det nye jeg lærte, prøvde jeg ut på modeller.

 

 

Tidlig i vår fant jeg ut at jeg trengte et studio for å få øvd meg mer, så jeg rigget meg til i kjellerstuen hjemme. Jeg laget denne bloggen for å vise folk hva jeg til nå kunne ved å legge ut bildenen mine. Etterhvert fikk jeg flere henvendelser om jeg tok oppdrag og om jeg ville fotografere barna deres etc. Jeg har fått mange henvendelser og har fotografert i bryllup, tatt konfirmantbilder, baby/barnebilder og familiebilder nå i sommer. Mange tenker sikkert at det er en fin måte å spare penger på, men for meg var det en nødvendighet å være profesjonell og ta dette på alvor. Jeg vet jo selv at jeg ikke er ferdig utlært, selv om jeg tar fine bilder er det enda en lang vei å gå. Men hobbyfotograferingen hadde jeg ikke klart meg forruten, jeg har lært så utrolig masse av å prøve og feile.

 

 

 

Det var klart at jeg ville ta imot oppdrag for å lære, øve og ikke minst for å trigge meg selv. Jeg har aldri på ingen måte tenkt at nå var jeg ferdig utlært fotograf og alt jeg kunne alt. Derfor begynte jeg jakten på å skaffe meg en lærlingeplass hos en fotograf. Jeg mener utdannelse er viktig, uansett hvilket yrke det er. Det er som regel så mye mer en det man tror selv, og verden og vi som mennesker og utvikler oss hele livet. Jeg er også opptatt av å være profesjonell. Kundene mine skal vite at jeg er særiøs og at produktet de får er av kvalitet. Nettopp derfor skal jeg nå utdanne meg til fotograf. Jeg vil vite at det jeg gjør er noe jeg har studert, lært meg alt om og som jeg virkelig kan.

 

Gleden er derfor stor nå som jeg endelig er startet på lærlingetiden og jeg kan neste ikke vente til jeg er ferdig utdannet og mitt eget studio blir tatt ibruk. Jeg er allerede begynt å planlegge hvordan det skal se ut, hva det skal hete og hvordan jeg vil drive det :D

 

 

 

Jeg vil bare med dette få forklare min vei til å bli fotograf foreløbig, fordi ikke alle vet hvor stort dette faget egentlig er. Og det nytter ikke å kjøpe seg et kamera og gå rundt å si at man er fotograf. Man må ha forståelse for at det er så mye mer. Jeg kan for eksempel ikke kjøpe meg en gitar å kalle meg selv for musiker :p

 

Jeg har limt inn en mail under, som vi fikk på kontoret, skrevet av en nyutdannet fotograf. Den er verdt å lese for deg som liker å fotografere :)

 

Ha en fin helg alle sammen :D

Kjære fotografkolleger,

Det er ikke lenge siden jeg var ferdig med mine fotografstudier, og mitt kjære aksjeselskap

"Engmark Fotografi AS" ble startet for knappe to måneder siden. Når det kommer til erfaring

har jeg naturlig nok ikke særlig mye nytt å bringe til bordet, men jeg kan likevel bidra med

blikket til en ny og ambisiøs fotograf.

Min bakgrunn er to-årig fotografutdanning ved Norges Kreative Fagskole i Trondheim, en

undervisning jeg bare kan si positive ting om, samt et kort opphold i Australia og en bachelorgrad i fra London Metropolitan University. Nå er jeg 31 år gammel og ferdig utdannet og forsøker å starte opp en bedrift i Bodø, hvor jeg utelukkende skal drive med fotografering rettet mot bedriftsmarkedet.

 

Jeg har vært igjennom litt, men fremdeles er det bare tre og et halvt år siden jeg skrev søknaden til

fotografi-studiet ved Norges Kreative Fagskole i en alder av 28 år. I de foregående 13 årene hadde jeg drevet med fotografi på fritiden, litt av og på, den typiske solnedgangsfotografen og nyttårsfotografen.

Men tanken på at dette kunne være et yrke slo meg liksom aldri, for i mine øyne fantes det to fotografer; de som tok familiebilder (eller "famebilder") også pressefotografene da.

Da søknaden ble sendt inn til skolen hadde jeg ingen anelse om hva studiet kunne tilby meg, og jeg hadde liten forståelse for at noe så enkelt som å fotografere kunne ta tid å lære seg. Var det en ting jeg ikke skjønte bæret av, så var det hvordan de skulle finne nok ting å lære bort for å fylle to år med skolegang. Jeg følte meg relativt flink som det var og følte meg klar til å bryne meg på hva som helst.

Men det var naturligvis ikke tilfelle, for jo mere kunnskaper jeg fikk igjennom studiene mine, jo mere tydelig var det hvor mye det er igjen å lære som fotograf, og at sannheten er at man aldri vil føle man kan nok.

Det vil alltid være noen kolleger som bruker teknikker og metoder som man beundrer og gjerne vil gjøre selv.

Respekten for fotografen er det jeg opplever som den største utfordringen nå som jeg starter opp eget selskap.

Da mener jeg ikke respekt for meg som fotograf, men generellt fotograf som en kompetanse og et håndtverk.

For det er en langt større utfordring å få være fotograf enn det er å få lov til å ta bilder mot penger.

Jeg er sikker på alle fotografer kjenner til legenden; tenåringen som får seg speilrefleks i komfirmasjonsgave, eller amatøren som plutselig får seg en hvit bakgrunn og begynner med alt i fra familiefotografer til bryllup.

Og kundene er sjeleglade for å betale 500 kroner for fotograferingen kontra 5, 10 eller 15.000 kroner.

Siden det bare er 3,5 år siden jeg var på tur inn den veien selv, så husker jeg godt hva jeg selv tenkte.

Alt var så utrolig enkelt fordi man ikke hadde snev om hva kvalitet var, og dermed var det ingen kritisk sans der.

Siden jeg fikk erfaring har jeg ikke tatt ett eneste perfekt bilde, men paradoksalt nok tok jeg stadig vekk "perfekte" bilder i tiden før jeg begynte studiene mine.

Jeg kunne på stående fot ramset opp flere titalls sider med "fotografer" uten hverken utdanning eller erfaring.

Det er smertefullt å se noen kalle seg fotograf uten at dem har begrep om grunnleggende prinsipper som hvitbalanse og RAW formatet. Og kanskje enda værre er det med dem som har forstått seg på det, men ikke så mye mere, og

selv tror dem er på nivå med de beste fotografene i landet, ja kanskje i verden.

Vi trenger å finne tilbake til en yrkesstolthet og et kvalitetsstempel som forbrukerne kan ha tillitt til.

Jeg savner den debatten i større grad i fra forbundene, og for hver dag som går så føler jeg at fotografene som en gruppe stadig mister anerkjennelse. Det ønsker jeg skal snu, slik at fotografene kan få være kreative verktøy, og at forbrukerne blandt annet skal kunne få solide brudebilder som også står seg for barnebarn og oldebarn.